Tilbakeblikk: årets delegasjon til toppen av Resfjellet. Nye navn i topp-boka, og rekordforsøk i å bruke lengst mulig tid ned fra fjellet.
To lærere og 10 elever satte kursen mot Resdalen og Resfjellet tidlig den 19.03, i det Sola sakte men sikkert gled oppover det safir-blå lerretet. Gled gjorde skiene også – men både fremover og bakover hos enkelte. Det ble med andre ord litt tungt for et par i følget, så noen sa seg fornøyd ved ankomst til «hovedcampen», og andre på de første rabbene over Ogjerd-høylu. Etter konsum av appelsin og sjokolade, trasket vi målrettet mot toppen. Odd Magne var som vanlig på hugget.
På forhånd hadde vi sendt «gammel-lensmann» Brynjar Einum i vei for å tråkke opp spor. Han spilte selvfølgelig overrasket over å finne løkkenbygg oppe i fjellet. Og da var det ingen tvil om at toppen måtte nås. Og toppen nådde gruppen på 10. Flere av elevene hadde knapt skitrening, så det var en gjeng med mye mestringsfølelse. De som ikke nådde toppen denne gangen, klarer det ved neste anledning.
Nedkjøringen hadde vi kalkulert med at ville ta tid. Og det var bra, for tid tok det. Rasfaren var lav, og solbeskyttelsen høy, men risikoen for tålmodighetssyke var alarmerende. Ved neste anledning tipper jeg nedkjøring på langrennsski sitter som et skudd!
Takk for nok en fin tur,
JES.
